PERIODER MED STILLSTAND

 

stres

DEN MEDITATIVE UTVIKLINGSPROSESSEN

Mange av de som lærer seg meditasjon opplever stor fremgang og inspirasjon den første tiden, men så dabber det av og alt blir ensformig og lite fruktbart.

Folk har lett for å misforstå dette og tror de gjør noe feil, eller at de trenger å gjøre noe annet for å komme videre, eller at de gjør en dårlig meditasjonsmetode. Og det kan jo hende, men mest sannsynlig er de bare i en naturlig fase i utviklingen. Det er en misforståelse og fullstendig unaturlig at vi skal oppleve fremgang hele tiden. Vi må være forberedt på å ha perioder med stillstand.

Ingen ting i naturen er konstant eller lineært. Det er heller syklisk. Innpust/utpust. Dag/natt. Vinter/sommer. Liv/død. Alt er syklisk. Også utvikling og fremgang i meditasjon skjer i sykliske faser.

Vi kan dele utvikling i 3 hovedfaser som er lette å identifisere:

  • Transformasjon
  • Helbredelse
  • Integrering

Transformasjon er fasen hvor vi opplever motstand.

Helbredelse er fasen hvor vi opplever flyt.

Integrering er fasen hvor vi opplever stillstand.

Man kan hevde at integreringsfasen er den viktigste av dem alle. Ikke fordi den egentlig er viktigere enn de andre, men fordi den er så oversett og undervurdert. Det er denne som bestemmer om du faktisk gjør en utvikling eller ikke. For hvis ikke du integrerer den transformasjonen og helbredelsen som har skjedd, må du bare gjøre det hele på nytt. Integreringsfasen er den mest undervurderte og oversette fasen fordi den oppleves som stillstand – som om ingen ting skjer.

Men det er bare en opplevelse.

Det som virkelig skjer er en forankring av energi og bevissthet i det nye nivået du har oppnådd gjennom transformasjon og helbredelse.

Det er altså faser i mellomrommet, i overgangen mellom hovedfasene. Det kan sammenliknes med liminalfasen – et slags ingenmannsland. Dette vakuum gjør dermed at vi ikke erkjenner dem som utviklingsfaser.

La oss se på dette bildet som en ganges bevegelse:

Først bestemmer du deg for å ta et skritt; intensjon. Benet løftes og du vipper forover; transformasjon. Så gir du slipp; overgangsfase i ubalanse (men mot flyt). Det andre benet løftes i tillit til det som kommer; helbredelse. I det øyeblikk du står forankret i balanse igjen (klar til neste skritt) er du i integreringsfasen.

Vi møter altså et stille punkt to ganger i utviklingsprosessen:

– Første gang vi møter det er overgangsfasen i ubalanse (etter skritt 1).

– Mens det andre er platået vi kan betrakte som overgangsfase i balanse (altså integreringsfasen).

Integreringsfasen er nok en utfordrende fase å anerkjenne, fordi vi fort løper videre fiksert på fjerne mål (fremtid), eller hviler på gammel fremgang (fortid). Vi dveler ikke der (nåtid) så som vi burde, da vi føler vi står i ro uten å komme noe sted.

Men dette er jo bare en illusjon, for uten denne fasen ville ikke (frem)gangen fungert og vi ville ikke kunne bevege oss videre, fremover. Dessuten er ofte den største harmonien å finne under integreringsfasens ubevegelighet. Ikke minst: her kan vi benytte anledningen til å samle krefter for nye strabaser i vår «meditative gange».

Vi bør altså glede oss over periodene med stillstand også!

walking17<<< Tilbake til skrivene

 

© 2004 – 2013 Elysion Meditasjonsskole

Alle rettigheter forbeholdt i henhold til lov om opphavsrett og kopibeskyttelse. Ingen form for gjengivelse tillatt uten på forhånd skriftelig samtykke.